Hopp til innhold
MortenP

Tre uker på Kola - til ettertanke

Recommended Posts

Jeg kan godt huske spenningen i ukene i forkant av den første turen. Det var ennå en stund til årtiendeskifte og året var 2007. Vi hadde fått plass i to av elvene til Peter Power i Kharlovka Company, i en drømmeuke i juli. En drømmeuke i forbindelse med klekkinger på topp og en masse head and tail vak. Vi ble forespeilet store, feite Kola bamser som villig lot seg lure av våre imitasjoner.

Turen opp til Murmansk gikk som en drøm, møte med den russiske tilværelsen kom som et sjokk for noen i turfølget. Jeg hadde en tur på tundraen fra 2002 friskt i minnet, så for meg var det inget sjokk å se de falleferdige bygga, lagertankene, gravplassene i Murmansk og ikke minst kullkraftverket i Nikel! Trist syn, men sånn er allikevel virkeligheten. Kontrastene fra norsk til russisk side var store. Her skulle man visstnok finne stor brunørret en plass…..

Nikel

Etter ulidelig spenning i noen timer på helikopterplassen utenfor Murmansk kom endelig helikopteret. Vi hadde hørt om russere som ikke flyr i tåke, noe som kunne ødelegge ”god uka”. Men helikopteret kom, og vi var på vei ut smile.gif

Helikopteret er klar for å frakte oss ut på tundraen

Etter en liten rast hos sjefen sjøl, Peter Power, ble vi fraktet ut på tundraen. Klokka nærmet seg 2200 på kvelden og det var ennå lyst. Mørkt ble det heller ikke i disse breddegrader. Så her var det muligheter å fiske allerede med en gang!

Vera, Alex og jeg valgte å følge høyresiden oppover elva i Big Trout i Kharlovka. Ukjent som vi var gikk vi ivei til fots. Først måtte vi forsere en myr av dimensjoner for så å kave oss igjennom buskass i ren mangrovejungel stil. Ikke lett å håndtere fluestanga der. Hadde vi visst bedre ville vi brukt gummibåtene oppover elva. Fisk ble det heller ikke den første kvelden. Ørret er ørret enten man er på Kola eller i Hallingdalen. Den kan være akkuratt like sær uansett hvor man finner den i verden. Og godt er det, ellers hadde det ikke vært moro med fluefiske. Det skal være litt utfordring.

Etter hvert måtte vi bare innse at øyelokka ble for tunge og fant frem soveposen. Neste morgen var det andre boller. Vi fikk servert god frokost av guiden/kokken vår og en fluefiskedag stod for tur. Sola var på vei opp og insektslivet likeså. Vi så lyst på tingenes tilstand nå. Martin og jeg tok motorbåten nedstrøms til det ”skumle” brekket i Big Trout. Her så vi noen sporadiske gigavak av dimensjoner, noe som fikk hjertet til å dunke fortere enn sofapulsen jeg som regel har hjemme i Sarpsborg. Firerstanga fikk kjørt seg!

Martin med ørret på 2,3 og Rune med sin størstenotering på 2,6

Ved lunsj tider samlet vi oss i campen igjen og da gikk praten lystig med mange fine ørret opplevelser. De fleste hadde fått fisk – iallfall vært borti og det så veldig lyst ut. Største fisken var det Martin som hadde tatt. En bamse på 2,3 kilo. Visstnok ikke noen kjempe på Kola, men stor nok når man aldri har bikka 1,5 kilo hjemme. Gleden var til å ta og føle på!

Alex med fin fisk på 2,5 og Vera med en av sine kubber

Kveld nummer to og noen ørreter på +/- 2 kilo dro Alex og jeg opp på den øverste gressøya. Klokka var nærmere 2300 på kvelden og det var fortsatt noen vårfluer i lufta og på vannet. Døgnfluene hadde for lengst roa ned aktivitetsnivået så her satsa vi på caddis i ymse slag. Vel oppe på gressøya spurte jeg Alex om han hadde vekt, noe han bekreftet. For min nye elektroniske hadde fått seg en trøkk tidligere på dagen.

Ikke en eneste fisk viste seg. Aktivitetsnivået var lik null. Men er man allerede på plass, så drar man jo ikke tilbake. I slike tilfeller fisker man ofte blindt med litt store caddis og evt. streamer. Streamer er nedtur for en tørrfluefisker, men hva gjør man vel ikke når en har muligheten til å få så store fisker som på Kola?

Klokka bikka 2 på nattan og Alex og jeg var fortsatt ikke mette. Turens høydepunkt kom for min del etter et 5 meter langt kast der jeg la den lille flua, som imiterte en maur, i en strømkant midt på et lite brekk. Flua drev 1-2 meter da jeg plutselig så et dyr av en brunørret reise seg i ren head-and-tail stil og slukte flua mi. Ga et lite tilslag og sirkuset var i gang! Fisken stakk og tømte snella på et blunk. Den kryssa elva, svømte mellom noen steiner og holdt på å runde en øy. Idet jeg hadde to tørn igjen av backingen så stoppa fisken. Skal ikke være mulig å ha så flaks. Fisken lot seg taue inn mot gressøya og etter en 12 minutters kamp i nogenlunde nærhet av der vi stod, så lå fisken i hoven! Jeg fikk nærmest sjokk da jeg så breisida på den. Her snakket vi K-faktor…

Min livs største brunørret på tørrflue

Youtube klipp finnes her: http://www.youtube.c...h?v=G5hwrAhJ9Eo

Vekta til Alex stoppa dessverre på 3,2 kilo, så vekta på fisken fikk vi aldri vite. Tror ikke den var så mye under 4 kilo. Men dette har jeg lært meg å leve med.

Kola er spesielt. Hadde en merkelig opplevelse den siste dagen. Jeg la ut en liten døgnflueimitasjon i matbanen til en brunørret i tre kilosklassen. Fisken tok og kampen varte i et halv minutt tipper jeg. Fortommen røk og jeg ropte noen gloser før jeg gikk nedstrøms for å finne en annen fisk. Det er sånn det er dessverre, stor fisk, tynne fortommer og mye stein i elva er sjelden noen suksess.

Etter et par timers tid møtte jeg svensken Alex. Han spurte meg; ”Kjenner du igjen noe her eller?”, og ga meg flueboksen sin. Jeg kikket over men skjønte ikke hva han mente. Så pekte han på flua jeg nettopp hadde mista fisken på! Brunørreten hadde flua mi i overmunnen og et etterslep med fortom på 40 cm. Den tok altså igjen. Fisken veide 3,2 kilo og lot seg lure av Alex. Dette beviser hvor lite redd denne fisken på Kola er. Dette tror jeg ikke hadde skjedd i Hallingdalselva.

Husker godt også Martin kjempa med en fin fisk som steg etter hans super pupa str. 14. Kan være en av de vakreste fiskene jeg har sett. Vekta stoppa på 3,3 kg cool.gif

Martin med pen Kharlovka ørret på 3,3 kg tatt på super pupa str. 14

Etter vel 20 brunørret over 1 kilo vendte vi nesa mot Litza. Vi hadde hatt ganske tregt fiske i følge guiden, så vi var veldig spente på hva som møtte oss i den andre elva. Helikopteret kom som avtalt og slapp oss av i campen Saamii Kitchen. Her var visst snittstørrelsen noe mindre enn i Kharlovka, men bamser var det visst her også. Telta ble satt opp i en fei, gummibåtene pumpa opp og fluestengene gjort klare smile.gif

Alex og jeg på vei opp elva

Her var det vesentlig mer insektsliv og ørret som vaka steady flere plasser i elva. Mange av de kunne vi gå å nærmest plukke. Fant selv en plass der jeg dro 9 ørret mellom 1,1 og 2,0 kilo. Var en fin start.

Litza ørret på 1,7 kg mener jeg å huske

Elvestrekket ved Saamii Kitchen ender opp i en stor sjø før det igjen blir elvestrekk noen kilometer i luftlinje.

Saamii Kitchen i Litza

Siste morgen jeg var der la jeg en caddis variant i et lite elveutløp. Et lite sipp vak viste seg idet flua landa og fisken stakk. Stakk langt ut i vannet før flua løsna. Dette hadde etter hvert blitt en del av fisket. Man måtte regne med en del slike tilfeller.

Siste time var kommet og vi fiska oss oppover elva. Godplassene ble pløyd og vi endte opp på det øverste brekket. Helikopteret var to timer unna og vi hadde kun telta igjen i campen. I et desperat forsøk for å få en siste kubbe stod jeg på brekket og kasta med en caddis. Dead drift utallige ganger. Ingen fisk. Prøvde å stripe flua en gang og det var det som måtte til. Fisken ga en herlig fight og vekta stoppa på 2,4 kilo. Fin slutt og fine bilder ble det også.

Fine tegninger

Største fisken her var det Vera som stod for. En vrien kola bamse på 2,7 kilo. Alle fikk fine fisker på turen smile.gif Totalt endte vi opp på 43 brunørret over kiloen på denne plassen.

Vera Larsen med Kola ørret på 2,7 kg

Ikke vet jeg hva som gikk av meg det året imellom 2007 og 2008, men vinteren var lang og suget var stort. Etter hvert la ting seg til rette for enda en tur til Kola! Samme plass og samme uke. Vi kjørte reprise fra 2007!

Spenningen var like høy om ikke høyere denne gangen. Etter rapporter om godt fiske og samtidig bilder fra Peter Wulf med kola ”tønne” på 6 kilo, gjorde ikke forventningene mindre akkuratt.

Peter Wulf med brunørret på 6 kilo tatt på tørrflue

Hadde med et litt annet turfølge denne gangen, men Martin og jeg var med i år også. Nå hadde vi høsta masse erfaring og visste hvor de store stod. Vi skulle ikke kave i noen mangrovejungel denne gangen for å si det sånn. Eivind og jeg dro opp på gressøya, mens de andre dro nedstrøms. Vi åpna med fine fisker fra 1,0 til 3,2 kilo. Oslogutten Eivind (egentlig Lillehammer) gjorde det stort første kvelden. Stadig satt han personlig rekord, noe som ikke er så vanskelig for en førstereisgutt.

Eivind Hagen med den gang personlig rekord på 3,2 kg

Lett utstyr, tynne fortommer og små fluer. Kan det bli bedre?

Big Trout var denne gangen helt annerledes enn sist. Dvs elva var den samme, men her var det mengder av klekkinger og rullevak, sprut vak og ”head and tail” - vak. Dette vitnet om mangfold i insektsklekkingen, der ørreten spiste mygg, døgnfluer (dun og klekkestadiet) og vårfluer. En drømmesituasjon for en tørrfluefisker!

Teppeklekking

En kveld stod Eivind på ”go brekket” i Big Trout der han nærmest hadde gifta seg med en ørret. Fisken var egentlig utenfor kastehold og vaka noe sporadisk. Den var oppe noe tilfeldig, men noe mønster var det. Ette x antall flyt og feilflyt, tok fisken. En ny kola bamse som stakk tvers over elva og ned fossen. Spissen på 0,21mm holdt akkuratt og gutten hadde flaks. Etter mange minutter ble den landa i en vik langt nede. En fin brunørret på 4 blank. En grense, selv på Kola, som er vanskelig å slå.

Eivind Hagen med sin hittil største brunørret. En fin fisk på 4 blank

smile.gif

En formiddag da ”go brekket” var fiska over og et knippe fisk var landa stod jeg sammen med Gjerløw oppe ved båten. Akkuratt i begynnelsen av det lange brekket som man nærmest kunne anse som et vann, stod han og jeg og prata. Gjerløw lurte litt på hvordan jeg kunne vite hvor fisken stod, når den ikke viser seg. Jeg fortalte litt om hvordan man kan lese elva, strømkanter, bakevjer, foran steiner osv. Viste han så en bitteliten strømkant langt ute i vannet. ”Der kan det stå fisk”, sa jeg. La ut et langt kast og ga flua et flyt på 1 meter. Sipp vaket kom, til min og hans forundrelse. Fisken var på hele 2,6 kilo og bare 58 cm. Pen fisk. Etter det følte jeg meg litt konge. Står og forteller om hvor fisken står for så å plukke en. Må innrømme at det var bare flaks.

Feit ørret. En av de feiteste jeg har fått. 2,6 kg og 58 cm

Brunørret på 2,6 kg fra Big Trout. Fisken stod steady og plukka døgnfluer

Oppholdet i Big Trout var fantastisk. Nærmere 50 ørret over 1 kilo ble fasit og forventningene til Samii Kitchen var også likedan store. Der fiska vi jo godt i fjor også.

Men; det er et men her. Varmen kom og slo oss nesten i hjel. Sola stod og baka hele dagen og det var lite eller ingen klekkinger midt i uka. Vanntemperaturen gikk i været og nærmet seg 17-18 grader. Ikke noen optimal situasjon.

Fine tegninger. Måtte ty til streamer (kolakiller) i varmen for å få den til å ta. 2,0 kilo

Dette preget fisket i Litza, tror jeg. Her var alt mye tregere og vi måtte virkelig jobbe for å få fisk. Mye ble tatt på caddis og streamer.

Campen, maten i kasser og lavvo

Helikopteret plukka oss opp og fraktet oss til Litza midt i uka.

Etter to sommere på rad i Kharlovka og Litza så fikk jeg bare lyst til enda en tur. Er jo sånn at når man først har fått smaken på noe godt, så er det vanskelig å kutte ut. Ny tur ble bestillt og denne gangen skulle vi reise i uke 28. En uke tidligere enn te to andre turene.

Etter hvert ble det også klart at jeg skulle bli pappa i juni, kanskje mot slutten av juni. Så jeg hadde et stort dilemma; sjanse på at det skulle gå bra mtp fødsel eller utsette turen. I ren sikkerhet (av flere årsaker) så valgte jeg det siste. Jeg måtte derfor gi fra meg plassen sammen med den vante gruppa og så søke plass i en annen gruppe. Etter noen telefonsamtaler fant jeg ut at Svein Rødbergshagen hadde muligens en plass i uke 34.

Plass ble det og jeg skulle for første gang reise sammen med bare ukjente. Jeg tenkte slik at vi fluehuer finner ofte tonen ganske kjapt, så det bekymret meg ikke noe særlig. Vi dro totalt 5 personer med ulik bakgrunn til Dream Pool i Kharlovka og Second Knee i Litza. Jeg skulle bli kjent med nye plasser på Kola smile.gif

Husker godt veien fra Murmansk til flyplassen der vi skulle bli hentet av helikopteret. Det striregnet og var ganske tett tåke. Ikke særlig oppløftende med tanke på at russerne ikke flyr i tåke. Vi satt så i bussen i over fire timer før det kom et lite helikopter. Bare vi kom oss til campen i Rynda, så kunne vi iallfall fiske laks og sjørøye tenkte jeg. Vi fikk først beskjed om at vi kun ble fløyet til Rynda camp og at vi måtte overnatte der. Det var visstnok ikke mulig eller forsvarlig å fly ut på tundraen i slikt vær.

Man blir ikke optimist av dette, men etter hvert kom helikopteret

Etter en liten lunsj inne hos Peter Power, ble vi fortalt at vi skulle lesse inn bagasjen for å gjøre oss klare for å overnatte der. Ti minutter etterpå ble vi fortalt at vi skulle ut! Russerne hadde visstnok funnet ut at de hadde god nok sikt allikevel smile.gif

Helikopteret i Rynda Camp. Svein og Jon er klare for tundraen.

I en fei dro vi av gårde og trygt fraktet til Dream Pool i Kharlovka. Det var 5-6 grader i lufta og ikke særlig mye aktivitet på verken innsekt – eller fiskefronten. Tørrflueboksen ble med fordel byttet ut med streamerboksen, dessverre.

Kharlovka Dream Pool

Fisket var utrolig tregt de første timene. Mener å huske at det kun ble tatt en ørret på gruppa den første kvelden. Etter saumfaring av elva og vi ble mer kjent begynte ting å løsne. Ved campen var det to små øyer og tidlig på morgenen tok jeg gummibåten over på den andre siden. Fiska i et lite elveløp som delte seg rundt den ene øya. Helt inne ved land på øya stod det fisk og de tok villig små streamere og nymfer. Fiskene var pene og vekta lå på 2,0 til 2,2 kg.

Ørret på 2,2

I mellomtiden fiska Svein og Jon oppstrøms og fikk her blant annet en laks på +/- 8 kg på enhånds, samt noen pene brunørreter. Flesteparten hadde fått fisk på gruppa og optimismen var stigende til tross for det dårlige været. Var liksom forløsende med de første fiskene.

Svein med streamerfanget Kharlovka laks på rundt 8 kg

Det var duket for streamerfiske denne delen av uka. Det var ikke et insekt å se, siden været stod nærmest på tvers og temperatur som minnet om den man finner i et kjøleskap. Ørreten er ikke akkuratt veldig aktiv i slike settinger. Svein kunne fortelle om noen fangster på det øverste brekket i Dream Pool. Jeg valgte derfor å ta gummibåten over elva for så å fiske på den ene jomfruelige plassen av brekket. Her hadde det ikke vært folk på denne siden av jul og fisken ville mest sannsynlig ikke være lettskremt.

Her var det en del buskass som måtte forseres og etter hvert kom jeg meg i kasteposisjon. Men laksen til Svein friskt i minne, sterk vind og allerede pålagt streamer fiske, valgte jeg å ta med syver stanga. Lettere å kaste, kjøre stor fisk osv. Jeg stod og beundret brekket en stund. Speidet etter aktivitet. Elva rant det som den alltid har gjort uten noen tegn til liv.

La ut et fint kast på skrått nedstrøms og fisket nærmest slik man gjør på laksefiske. Da flua krysser strømmen og har en viss fart er den på det skumleste. Det er som regel da laksen tar iallfall. Kast etter kast med ingenting skjedde. Jeg var sikker på at det stod kjemper der nede. Kanskje til og med laks. I ren ”desperasjon” valgte jeg å trekke snøre slik jeg ofte gjør til havabbor og sjøørret, nemlig å trekke med begge henda. La fluestanga under armen og trakk så fort jeg kunne. Da så jeg en plog som reiste seg opp 2 meter bak flua og aksellererte. Det gikk så fort at jeg knappt rakk å reagere. Fisken tok, smatta litt på flua og jeg ga ikke tilslag engang. Fisken kroka seg sjøl! Det var en fin liten kamp på brekket med to-tre utras, før den bestemte seg for å stikke ned fossen. Jeg løp etter og fikk omsider landa fisken. Vekta stoppa på 3,5 kg og var min hittils nest største Kola ørret. God følelse.

Brunørret på 3,5 kg tatt på havabborvis

smile.gif

Dag nummer to valgte jeg og Svein å gå nedstrøms til campen Oset. Alltid moro å utforske andre camper når en føler at det butter litt i egen camp. Det er jo en grunn til at campene er lagt til disse plassene. Etter ca 1 times gange var vi på plass og her vaket det til og med fisk! I utløpet av en liten sjø ble det etter hvert et lite brekk. Der lå det en stein midt i løpet og vi prøvde først noen flyt med små caddis. Ingen fisk som steg. Bytta litt fluer og fikk etter hvert en middels ørret på 1,7 kg til å ta. Denne ble atter en gang tatt blindt…..

Svein på plass i Oset

Fiska oss så nedstrøms og hadde noen herlige opplevelser nedover elva. Ble noen kubber på +/- 2 kg. Elvestrekket endte opp i et litt roligere og breiere parti. Her kunne man vade overalt. Svein og jeg stod i en kastelengdes avstand og fiska. Det var streamer som gjalt denne dagen. Ikke snakk om at ørretet lot seg trigge av noe annet. Svein fikk en av de flotteste ørretene jeg har sett tror jeg.

Svein med flott fisk på 2,5 kg

Siste dagen brukte vi til fiske opp – og nedstrøms for campen. Jeg gikk nedstrøms og kom til en liten sjø som elvestrekket ved campen endte opp i. Erfaringsmessig så er det her de store gutta står. Rolige, stilleflytende partier. Her fant jeg en bitteliten strømkant en 20-25 meter ut. Jeg måtte anstrege meg litt for å nå ut for bakgrunnen var ikke optimal. Første kastet velta en fin ørret seg over flua. Fin kamp og deilige utras.

Vakkert?

Her plukka jeg tre pene fisker fra 1,4 til 2,2 kg på rappen og var borti flere. Jeg hadde tydeligvis funnet en plass der det stod fisk. Nedstøms var det kun sporadiske fangster og man måtte virkelig jobbe for å komme i kontakt med fisk.

Alt i alt så endte vi opp med et tyvetalls fisk på Kharlovka. Ikke særlig mye egentlig, men været til tross så sa vi oss fornøyde. Onsdag formiddag kom, og helikopteret likeså. Løftet oss til ny camp i Second Knee. Jeg var da veldig klar for et miljøskifte. Er ofte det som skal til for at en skal få de endringene som skal til for å få fisk.

Helikopteret henter oss i Kharlovka.

Denne gangen brukte vi god tid til å slå opp leir, spiste mat og snakket litt rundt en kopp kaffe. Ingen av oss stressa med å komme ut å fiske.

Campen i Second Knee

Second Knee var en fin plass som er preget av grunne partier nesten overalt og noen grusøyer ved lav vannstand. Ofte så er denne plassen best sent i august. Ble også observert to jerv på den andre siden av elva som fikk det travelt da vi kom. Jeg har lenge drømt om å se bjørn eller jerv, men fikk akkuratt ikke sett de. Var guiden som oppdaga de før de forsvant over åskammen.

Svein åpna ballet med en tørrfluefanget brunørret på 1,7 kg på en liten caddis. Riktignok fiska han blindt, men fisken steg mot overflaten iallfall. Akkuratt det var et stort fremskritt. Fisken var vakker.

Svein starta ballet med en fisk på caddis. 1,7 kg

Til tross for god start, så var det fortsatt tregt fiske her også. Det slo liksom ikke helt an her heller. Vi gikk oppstrøms og nedstrøms uten av det ble de helt stor opplevelsene. Eller det vil si jeg hadde kanskje en stor opplevelse på den andre siden av elva. Svein og jeg vadet over elva og fisket oppstrøms. Elva hadde gjort noen store utgravninger og jeg stod høyt oppe og speidet etter ørret i elva. Hadde flaks med både sol og lysforhold og lite vind da jeg plutselig fikk øye på en diger ørret i tre kilos klassen tre-fire meter fra land. Jeg kom meg innenfor kastehold og la caddisen i matbanen til fisken. Hjertet dunket som bare det. Flua nærma seg med stormskritt. Da flua var innenfor ”spisehold” så flytta fisken seg en meter til siden lenger ut i elva! Akkuratt det beviste visuelt kanskje det vi hadde opplevd hele uka? Sære fisken.

Vi måtte bare innse at denne tok ikke i det hele tatt. Kan jo hende at den hadde fått snurten av oss på bredden før vi så den også da. Hvem vet. Det er akkuratt dette som er så fascinerende med brunørret.

Tregt fiske det første døgnet gjorde at Svein og jeg valgte å oppsøke First Knee campen. En times tur over fjellet måtte til. På turen møtte vi et enslig ungdyr av rein som tydeligvis ikke likte at vi var der. Det løp rundt oss og trampet hardt i bakken. Artig opplevelse.

Reinsdyret trampa rundt oss

Gutta på vei over elva fra campen

Starta fiske på det øverste brekken ved First Knee. Dødt, dødt, dødt…..Hva skulle en gjøre? Utover dagen kom sola litt sterkere igjennom og da skjedde det tydeligvis ting. Vi hadde da beveget oss nedover elva og fiska i noen rolige partier. Her var det grunt overalt så det gjalt å vade pent mens en fiska. Her plukka vi fisk, en etter en.

Jon med Litza ørret på 1,7 kg

Svein Rødbergshagen i aksjon

Fin fisk fra First Knee. 2 blank

Egil med størstemann i Litza; 2,8 kg

I de nederste delene av First Knee er en drømmeplass av dimensjoner. Tenk om denne plassen hadde gitt oss klekkinger disse dagene? Her var det stilleflytende, grunne glattstrømmer med jevn flyt over hele elva, kun avbrutt av noen steiner. Jeg ville se vak!

Dessverre måtte vi kjøre streamer. Jeg prøvde å avbryte med nymfefiske av og til, men fikk ikke så mye på det. Da var det lett å ty til sjøørretboksen. Det var jo da vi fikk fisk. Nedtur, men sånn er det.

Den aller siste dagen stod vi opp tidlig. Helikopteret skulle komme og plukke oss opp kl. 1400. Vi hadde derfor noen timer foran oss. Guiden vår fortalte om et vann lenger inne som visstnok skulle huse røye. Hvorfor ikke tenkte jeg? Hadde jo fått en del ørret, så jeg tok sjansen. Vada over elva, fulgte en liten bekk en times tid og etter hvert kom jeg frem til vannet. Det var digert.

Ikke ett vak og se. Starta med streamer (for den var jo allerede på stanga). I ren sjøørretstil gikk jeg over et langt strekk. Ett kast, ett skritt, ett kast, ett skritt… Der! Der satt den. En fin brunørret på vel kiloen. En vannvittig feit og kort fisk. Men det var jo ikke de jeg var ute etter. Fortsatte fiskeformen og dro mange på samme størrelse. Var borti en pen røye også, men den gikk ved hoven sad.gif

Spennende plass som huset mange fine kilos fisker.

Vel etter tre timers fiske hadde jeg ennå ikke hatt røye i hoven. Begynte så å bevege meg mot der bekken startet. Der var det et langt, lite og trangt brekk. Lista meg så langt frem jeg turte. For der kunne det jo stå fisk. Satt på ei lita tørrflue og la ut et kast. Fluelina landa på myra, mens fortommen lå i vannet. Flua fiska perfekt. Akkuratt idet flua fikk fart på seg mot brekket kom en skygge opp fra sandbunnen og brøt overflata! Zapp! Der satt den! Ahhhhh så deilig. Fisken stakk oppover det grunne partiet mot vannet og spola som er bonefish. En skikkelig tøffing på lett utstyr. Fisken var ikke større enn kiloen den heller, men du verden for en opplevelse! Er ikke alltid størrelsen det kommer an på…..

Etter det måtte jeg dessverre fortalte plassen og vende nesa mot leiren. Over meg seilet en diger kongeørn som sikkert lurte på om jeg var mat eller noe annet.

Alt i alt, til tross for forholdene, endte vi opp med 87 brunørreter over kiloen med største notering på 3,5 kilo. Snittet var 1,53 kg.

Leiren ble pakket sammen og hjem dro vi……..

Endret av MortenP

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på sosiale medier/andre steder

Ja det er gode minner smile.gif Måtte bare dele noen av inntrykka jeg sitter inne med. Er vel greit når en venter på at snøen skal forsvinne clapping.gif

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på sosiale medier/andre steder

Takk! Har måket snø i en time, og da gjorde det ekstra godt å bli minnet på om at Litza og Kharlovka eksisterer. :)

Om "bare" 19 uker blir det gjensyn med Running Pool i Litza. :thumbup:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på sosiale medier/andre steder

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Svar på denne tråden...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Laster...

×
×
  • Legg til ny...