Hopp til innhold

Oda

Blogger
  • Antall innlegg

    19
  • Registrerte seg

  • Sist pålogget

Omdømme på forumet

0 Nøytral

Om Oda

  • Bursdag 24. april 1989

Kontaktinformasjon

  • Skype-ID
    Oda Kristoffersen

Profilinformasjon

  • Kjønn
    Kvinne
  • Bosted
    Lillehammer
  • Interesser
    Ørretfiske, skiskyting, friluftsliv, reise, fotografi.
  • Favorittfiske
    Ørret
  1. Den siste tiden har i stor grad vært preget av mye trening mot Felles Opptak og Seleksjon til Befalsskolen. Push-ups, sit-ups og hang-ups-tester pluss 3000 metere lar seg dårlig gjennomføre iført vadebukse og fluestang. Likevel har jeg rukket å dra på tre turer siden sist. Og èn ting har jeg lært: fisken kommer aldri til deg! Jeg tar meg selv i å grave langt bak i arkivet, les: hodet, for å huske noe særlig av turene siden forrige blogginnlegg. Men, jeg skal gjøre et realt forsøk. På selveste nasjonaldagen gikk turen til vårt faste fiskevann i nordmarka. 17.mai er for meg ingenting annet enn en fridag, og jeg nølte ikke et sekund med å boikotte boller og brus fremfor en fisketur. Jeg var fast bestemt på å fisk denne dagen, og var i høyspenning. Jeg rigget stangen og spottet etter vak, og riktignok tok det ikke lange tiden før det vaket fem meter fra land litt til venstre for meg. Jeg kastet flua ut der fisken hadde tatt, men da vaket det til høyre for meg. Jeg kastet deretter, men da vaket det til venstre igjen. Jeg kastet til venstre, og fisken vaket til høyre. Hvor lenge dette pågikk vet jeg ikke, eller rettere sagt jeg tør ikke tenke på det. Men da jeg omsider forstod at jeg bare kunne la flua ligge på samme plass, tok fisken. (Det er vel dette de kaller is i magen). Jeg var desverre alt for treg med tilslaget. Den tok tre ganger til etter dette, men da var jeg både for rask, for treg eller i telefonen med bestemor. Det ble altså ingen fisk, men fire tilslag. Så hvis noen spør hvordan fisketuen gikk, svarer jeg "det ble nesten fire fisk", så får de selv tolke svaret. To uker senere, gikk turen atter til nordmarka. Denne gangen hadde Tommy og Magnus tatt turen fra nord. Jeg dro opp i forveien for å holde av campen, og det er ikke til å legge skjul på at dette har blitt en svært populær fiskeplass. Ryktet om bra fiske har tydeligvis spredd seg som sild i tønne, og de aller fleste leirplassene var tatt, heldgivis ikke "vår faste". Forholdene var dog ikke noe særlig, noen sporadiske vak her og der, overskyet, og en helvetes mye venting. Helgen etter dro jeg og Joakim til X kommune, i X fylke, XXXX m.o.h, i X-vannet. (Her har jeg fått streng beskjed om at ingenting skal røpes.) Det jeg derimot kan røpe er at jeg aldri har sett større fisk, og hyppigere vaking. Noensinne. Problemet var at lendet i stor grad var preget av busker og trær. Mange busker og trær. Fluen festet seg i en eller annen busk hver gang jeg skulle kaste. Ganske irriterende. Desto mer irriterende var det at Joakim, stod som en besserwisser ved siden av meg og ga meg pekepinner på hvordan jeg kunne unngå at fluen festet seg hele tiden. Ikke lett når man står i en forbanna busk. 26.juli reiser jeg nordover, rettere sagt til Skjold i Målselv og blir der de neste årene som befalselev i 2.bataljon. Her er det gode muligheter til å virkelig få utviklet meg som fluefisker, og disse skal jeg benytte meg av. Oda Kristoffersen
  2. Flott tiltak med denne bloggen Oda, spennende å følge deg. Har ikke mange års erfaring selv, og kjenner meg godt igjen i alle utfordringene vedrørende å presantere flueimitasjoner til "storfisken". Lykke til videre.

  3. Oda

    "Takk skal du ha"

    I fjor sommer så jeg DVD'en av Bård og Lars på fisketur. En ting jeg husker veldig godt fra dette, var en grei huskeregel Lars nevnte. Når fisken tar, skal man si "takk skal du ha", før man gir tilslag. Jeg har alltid lurt på når jeg, skulle få si nettopp denne setningen. "Takk skal du ha". Forrige helg gikk turen til et vann i Songdalen. Jeg var nemlig blitt garantert fisk , og nølte ikke et sekund med å pakke stangen. Vi gikk til utoset av vannet, det var varmt i været, og hundrevis av vak (jeg overdriver ikke). Jeg satte først på en fjærmygg, men den sank. På daværende tidspunkt hadde jeg ikke hatt gleden av å bli introdusert for tørrfluepulver. Jeg ble innmari irritert på flua som sank hele tiden, den skulle jo tross alt flyte. Alle andre får den til å flyte. Jeg prøvde å rope på Joakim for litt hjelp. men fikk ingen respons. Han var nemlig særdeles opptatt av lyden av en hakkespett, og prøvde å lokalisere den. Siden fjærmyggen ikke ville flyte byttet jeg til en frisert klinkhammer, kastet den ut, og vips kom et vak. "Takk skal du ha" sa jeg høyt, og rykket til. Da var fisken desverre over alle hauger. Faen. Sa jeg det for sakte? Jeg kastet ut en gang til, denne gangen skulle jeg være litt mer på hugget. Fisken tok igjen, jeg ropte "TAKKSKALDUHA", dermed var den på kroken, og alt jeg trengte å gjøre var å hale den inn. Det var en Kanadisk Bekkerøye, på ca 100 gram. Ikke verdens største fisk med andre ord, men fy søren så morsomt å ha fanget den. 100 gram eller 3 kg, spiller for meg ingen rolle nå i starten. Fisk er fisk. Etter denne, fanget jeg fisk etter fisk. Disse i underkant av 100 gram. (Men hvis noen spør, var de minst såååååå store).
  4. Det var marginatafreaks;-) Der jeg fisket var vannet blitt varmet opp.
  5. Oda

    Vekkelsen

    Veien blir til mens man går, sier dem. Det er nok mye sannhet i det du sier, man må trives med det man driver med. Og det gjør jeg. Joakim må bare passe seg, jeg skal få den største fisken!
  6. Oda

    Vekkelsen

    Takk for gode råd! Vi hadde litt uflaks med helgens fisketur i nordmarka, da isen ikke hadde gått. Men ble en fin opplevelse for det, og noen sporadiske vak her og der. Neste tur blir på sørlandet, hvor jeg har blitt garantert fisk så det ser jeg frem til;-) Jeg har troen. Jeg får også sette i gang å lese, og kanskje se noen morsomme filmer i samme slengen.
  7. På fredag gikk turen fra Lillehammer til Nordmarka. Ryktene sa nemlig at det var muligheter for bra fiske. Da vi kom frem til destinasjon ukjent, var det is på store deler av vannet. Til vår store glede og skuffelse regnet det hele natten. Gleden var at mye av isen forsvant, skuffelsen var at teltet var alt annet enn vanntett. Joakim hadde nemlig prestert å pakke ned feil telt, til tross for dårlig værprognose første natten. Store deler av lørdagen gikk også til venting. Yr.no hadde meldt sol fra ettermiddagen og utover helgen, så vi fikk bare stole på dette. Jeg var et lite sekund kritisk til hele greia, jeg har aldri stolt på værmeldingen, og i hvert fall ikke yr.no da jeg opptil flere ganger har måket vekk ”sol og lett bris” fra oppkjørselen. Andreas skulle også komme denne dagen, og av tidligere erfaringer vet jeg at når Andreas kommer, da blir det fiske! Joakim er hva jeg vil kalle en dedikert chillefisker, han fisker når forholdene er bra. Andreas fisker uansett, og får alltid fisk. Vi møtte Andreas på østsiden av vannet, der han fisket ved en isfri del. Det ble ingen fisk, og vi bestemte oss for å gå tilbake til basecamp. Mens vi gikk mellom tettpakka skog, og busker, forundret det meg veldig at Andreas ikke bare pakket ned fluestangen. Han gikk med den foran seg og dirigerte den mellom alle hindringer. Dette gjelder jo ikke bare Andreas, men alle fluefiskere jeg har vært på tur med, inkludert meg selv. Jeg har gjort det fordi alle andre har gjort det, men aldri forstått helt hvorfor. Hvorfor i all verden pakket han ikke fluestanga ned? Like ved basecamp spottet Andreas et vak. Da slo det meg hvorfor alle fluefiskere alltid går med ferdigmontert stang. Et vak betyr sjanse for fisk. Og like fort som sjansen byr seg, kan den forsvinne. Da gjelder det å være beredt. Alltid beredt. Og det innebærer at stangen ikke ligger nedpakket. Resultat: en nydelig liten ørret. Selv var jeg litt skuffet over at jeg ikke fikk sjansen til å fiske på denne ørreten. Andreas har tross alt fått en horde med fisk i løpet av sin lange karriere. Jeg har ikke fått èn. Ikke èn eneste. Sett bort i fra en torsk jeg fanget med sluk da jeg var 9 år gammel. Joakim har opptil flere ganger, med sin moraliserende pekefinger sagt at denne torsken ikke telles, da den ble fanget med sluk. Selv er jeg enig, slukfiske er en enkel sak. Jeg ble fortalt at den som spotter vaket, har rett til å kaste. Ja vel, tenkte jeg. På søndagen rasket jeg meg derfor til plassen der Andreas tok ørreten. Så kunne jeg være den første til å spotte et vak, og dermed ha førsterett til å fiske på det. Det var varmt i været, og mye insekter i lufta. O store glede, det lå til og med marginata på vannet. Alt lå til rette for perfekt fiske. Med døgnflueklekking, og et motivert sinn rigget jeg opp stangen og ventet. Og ventet. Og ventet. En time. To timer. Tre timer. Hvor lenge skal man egentlig vente på et vak? Mellom vindkastene kom det omsider noen forsiktige vak. Men noen døgnflue skulle ikke fisken ha. Den tok tydeligvis bare nymfer, noe som for meg var helt uforståelig. Det kan nesten sammenliknes med å velge en tørr brødskalk, fremfor en tre retters middag kokkelert av Eyvind Hellstrøm. Ville den ha nymfe, skulle den søren meg få det også. Jeg byttet til en nymfe på fortommen, observerte hvor vakene kom, og forstod at fisken tok en fast ”runde”. Jeg kastet deretter, men min nymfe skulle den ikke ha. Så sluttet vakene. Fisken forsvant. Det faktum at fisken er så seleketiv som den er, utgjør mye av moroa med nettopp fluefiske. Det gjør det hele litt mer utfordrende og mystisk. Jeg avsluttet søndagen med litt øvelse på dobbelttrekk, framslengen er i følge Joakim perfekt, men bakslengen trenger en liten finpuss. Å ta i mot instrukser fra en som er legendarisk dårlig til å forklare, gjorde meg veldig frustrert. Jeg er perfeksjonist helt inn til beinmargen, og liker svært dårlig å bli fortalt hva jeg gjøre og alt jeg gjør feil. Det hele endte med litt småkrangling og usakligheter, selv om jeg innerst inne vet at Joakim vet best.
  8. Oda

    Vekkelsen

    Gode råd og tips mottas med takk!
  9. Oda

    Vekkelsen

    Det hele startet da jeg traff min nåværende samboer, Joakim, for godt over to år siden. Jeg visste særdeles lite om han, men at han var fluefisker, dèt visste jeg. Han gjorde nemlig den saken rimelig klar. Det var på en måte den viktigste og største delen av hans liv, det han i stor grad definerte seg ut i fra. Nå to år etter forstår jeg hvorfor. Det er noe spesielt over det hele. Å være fluefisker. Miljøet. Naturen. Fisketurer vekk fra damas strenge regime. Sitte langs elven å spotte etter vak. Ta en slurk av whiskyen. Fisk som vaker. Fisk som tar. Jeg fikk gleden av å reise til Finnmark i fjor sommer med Joakim, og fiske i elver hvis navn man ikke nevner. Fluefiske var for meg helt nytt. Uttrykk som deaddrift, head and tail og marginata ga ingen mening. Men fisk skulle jeg faen meg få. Jeg har et voldsomt konkurranseinnstinkt, men forstod rakst at dette hjalp lite når jeg ikke kan en døyt om fluefiske. Ikke èn fisk bet på. For å ikke glemme den forbanna myggen som stakk hyppigere enn det kommer en ny versjon av Leonard Cohens "Hallelujah". Det ble med andre ord en drittur. Jeg skulle aldri tilbake til Finnmarksvidda. Aldri! Så kom jeg hjem, og dagene gikk sin vante gang. Jeg kjente raskt et sug til å reise tilbake til Finnmark, noe som overrasket meg. Jeg ville tilbake til naturen, og elvene. Og til fisken. Jeg ville kunne kalle meg fluefisker. Jeg lærte meg dobellttrekk i gata utenfor huset, og med kastinga i orden dro jeg med stor selvsikkerhet ut i Nordmarka. Jeg kunne jo tross alt dobbelttrekk. Lite forberedt var jeg på at flua i bakslengen hver bidige gang festet seg i en busk eller et tre. Jeg så meg nødt til å langt ut i vannet for å få et skikkelig kast, hvor flua ikke kunne feste seg i noe. Problemet da var at jeg stod så dypt at fluen traff vannet både på framsleng og baktrekk, med en så stor kraft at den skremte vekk all fisk i mils omkrets. Jeg gir meg ikke. Vinteren er omme. Nå skal det fiskes, og jeg skal bli en dedikert fluefisker. Jeg mangler kanskje kunnskapen rundt det hele, men den kan læres. Det skal ihvertfall ikke stå på viljen. Årets første fisketur blir til helgen, stay tuned!
  10. første fisketur til helgen!

  11. Provoserende program. At de velger å intervjue en 82 år gammal tjoss fra Rogaland, som opplever at han får mer laks nå enn "noensinne", sier nada om den generelle laksebestanden. Nå går vel den vanlige "mannen i gata" som fikk med seg dette programmet rundt i god tro om at det ikke er noen fare med laksen.
  12. Hørtes ut som en fin tur. Og fine bilder! Jeg gleder meg til Lillehammer-vår, og klekking.
  13. Joakim

    Kul epostadresse du har btw!

×
×
  • Legg til ny...