tørrmygga

Appen er nå ute på IOS og Android. Håper mange har lyst å dele bildene sine. Følg bla Håvard Stubø på Catchagram: IOS: https://itunes.apple.com/us/app/catchagram-social-fishing/id1101987023?ls=1&mt=8 Android: https://play.google.com/store/apps/details?id=no.appsonite.mycatchagram

Hei - lanserer en ny app i mai som heter catchagram. Sjekk mer på denne hjemmesiden: http://mycatchagram.com.

Er iesjokka stengt for tilreisende?

Ha ha - takk for det @svensvik - det løste problemet. Det er øynene man først blir blinde på.

Hvorfor kjører dere titler på forumtrådene på engelsk? Kan dere ikke gjør de norske? Vi er jo tross alt i Norge Bare et lite ønske.

Er det virkelig tilfelle at det koster 300 kroner pr døgn for å fiske i sideelvene i Tana. Hadde tenkt å ta noen døgn i Laksjokka (mest etter ørretten), men tror jeg styrer unna. Var der noen år siden og betalte 80 kroner. Hipp hurra for lokal styre på meget kompetente folk....not. Sist jeg var der traff jeg forresten ingen andre fiskere....bra de hever kortprisen så har de klart å skremme meg bort også...

Hei - Jeg må få lov å melde at jeg har publisert en fluefiske bok i Apples iBookstore. Den heter "Dager og Netter med Fluefiske" og inneholder fiskehistorier fra rundt omkring i Norge. Boken innholder både video og mye bilder. Jeg legger ved et par screenshots. For noen år siden la jeg ut en liten historie her i forumet: Så hvis du har ipad kan du laste den ned og lese hele historien hvis du har lyst. Mvh Robin

En liten tur i 12 tida i går til et vann på 400 meters høyde avslørte en liten marginata klekking. Fikk fire stk. To halvkilos.

Tror ikke det er så veldig mye vårfluer i begynnelsen av juli i Finnmark, men streaking caddis og goddards caddis er jo alltids gode attraktor fluer. Jeg ville kjørt parachute fluer i gult og brunt fra krok 10 - 16 + døgnflue nymfer krok 10-14.

tror det er en gammel myte fra 80-90 tallet at laksefjord vidda er så overbefolket av fiskerer. De gangene jeg har vært der har jeg knapt sett et menneske.

Litt etter satt vi på en bakketopp og så ned på elva der lappen hadde dratt all laksen. Jeg mente ennå det så sterilt og dødt ut. Elva var bred og fløt så sakte, så sakte. Hvor i all verden skulle vi fiske? Vi prøvde å legge en strategi, slik vi alltid gjorde før vi begynte å fiske. Skal vi gå oppover og fiske nedover. Eller skulle vi starte nedenfor bakken vi sto på og fiske oppover. Roger mente det var best å starte øverst og fiske nedover. Da kom vi ikke til å stoppe halvveis eller bli lei før vi kom helt opp. Da var vi nødt til å gå nedover langs elva, kulp for kulp. Jeg skulle til å si at det ikke fantes kulper her, men bet meg i det. Roger skulle få bestemme. Jeg hadde bokstavelig talt ført oss ut på vidda alt for mange ganger på denne turen. Men som før sagt så svinger det fort i dette gamet. Roger og jeg ble på en eller annen måte borte fra hverandre da vi gikk nedover bakken i den tette bjørkeskogen ned mot elva. Den dårlige stien var plutselig søkk vekk og plutselig var jeg helt nede ved bredden til elva, alene. I en liten åpning i vierkrattet som hang over elva så jeg en liten, gul døgnflue som satt på den blanke vannflaten. Smakk!, jeg skvatt til da den ble borte i en virvel. Bølgene bredte seg over elva og slo mot strandbanken der jeg sto. Av med laksebruket og på med ørretbruket. Stanga var rerigget på under to sekunder. Nå skulle ørrettenes svar på Moby Dick taes. Jeg gikk ned på kne for å ikke skremme fisken og ventet på neste vak. I min nye posisjon kunne jeg konstatere at elva var teppelagt med døgnfluer. Og for hvert andpustne åndedrag jeg tok, spratt ti nye opp gjennom vannflaten. Jeg hadde aldri helt skjønt hva andre fluefiskere pratet om når de beskrev fenomenet sprutklekking. Hvordan kunne døgnfluene sprutklekke. Jeg forbandt spruting med barnslig lek i bassenget, og klekking med en og annen døgnflue som kjempet seg sakte gjennom vannfilmen for å befri seg fra nymfeskallet. Men det jeg så her skjønte jeg var sprutklekking. Små gule insekter spratt gjennom overflaten som om de ble skutt opp fra bunnen med maskingevær. Samtidig som sprutklekkinga økte i omfang, fikk flere og flere ørretter øye på det samme fenomenet som jeg. Plask, plisk, gulp, blubb, ord fra tegneserieheftene skrev seg fast i hjernebarken min ettersom lyden av vakende ørrett nådde ørene. Den eneste gangen jeg hadde sett noe lignende var når småseien stimet etter silda i Skjomfjorden. Men dette var noe helt annet. Dette var ørretland og bordet var dekket med døgnfluer. Jeg spottet den vakende ørretten som jeg først så, godt innenfor kastehold. Jeg laddet stanga og manøvrerte iskaldt bakslengen over det meterhøye vierkrattet og mellom en femti centimeter åpning i den tette bjørkeskogen bak, før jeg sendte flua med kirurgisk presisjon rett i øyet av vaket. Så gikk alt som i sakte film. Jeg så fluesnøret som strekte seg ut over vannet. Sola gled bak en sky, fuglene sluttet å synge, og myggen forsvant. I samme øyeblikket stoppet alle ørrettene å vake. Ørretten som jeg hadde kastet på ploget oppover elva i trehundre kilometer i timen. Den ville tydeligis så langt unna flua mi som den overhodet kunne komme. Jeg hadde skremt den og alle fisker innen en radius på femogtyve meter. Med ett kast hadde jeg skremt en stim med storørrett. Snøret mitt lå ennå ute. Ikke en fisk brøt overflaten. Strømmen var så svak at flua så vidt beveget seg. Jeg tørket bort tåren som rant nedover kinnet mitt og snellet inn snøret. Jeg sank ned i lyngen bak vierkrattet med klump i halsen mens jeg telte sakte til ti. Jeg skjønte at nå spilte jeg på bortebane. Dette var Rosenborg borte mot Lyon i Mesterligaen. Hele Norge visste de ville tape, selv om vi alle håpet på det umulige. Oddsen var ti mot en i ørrettens favør. Jeg var vant til ”pocket water”, men dette var stille vann. Men jeg kunne ikke la meg knekke. Hvis det var noen plass jeg skulle lære hemmeligheten på glattstrømmen måtte det bli her. Jeg pustet dypt inn, skiftet glassene i polaroid brillene fra gul til sort og forlenget fortømmen med en meter 0.12. Jeg reiste meg opp, trakk capsen lengre ned over nesekammen, og beveget meg i en sakte, lydløs, glidende gange bak vierkrattet med øynene stivt rettet mot elva. Ørretjakten var begynt. Etter femti meter spottet jeg tre fine ørretter som sto helt inne ved bredden, side ved side, under en utoverhengende bjørk. De var så nær at jeg frøs fast ved første øyesyn. Jeg var livredd for at de hadde sett meg. Jeg sto kun knappe to meter fra dem. Jeg kunne nesten pirke dem i ryggen med stangtuppen. Men ettersom jeg forsto at de ikke hadde mulighet til å se meg, ikke med den tette skogen i ryggen, slappet jeg av. Med jevne mellomrom steg en av dem opp og plukket en døgnflue fra overflaten. Ringene bredte seg dovent utover elva. Det var alt jeg trengte å se. Jeg huket meg ned og krøp sakte tilbake samme vei som jeg kom. Femten meter lengre ned var det en åpning i vierkrattet langs elva som jeg stille gled ut gjennom. Jeg vadet varsomt ut. Sola var kommet frem fra skyen igjen, fuglene kvitret og tredve mygg arbeidet febrilsk med å få hull på huden i nakken min. Jeg fikk en god følelse i kroppen. Ørrettene sto rett oppstrøms helt inntil bredden. Kastet var perfekt. Fluesnøret la seg fem meter til høyre for fiskene, fortommen i en bue inn mot bredden, og flua landet fjærlett en drøy meter rett ovenfor ørrettene. Jeg visste hva som ville skje når flua drev inn i dette minefeltet. Og den ene ørretten kom opp som forventet, ikke på samme dovne vis som før, men som en torpedo, og den blikkstille vannflaten eksploderte i kaskader av vann. Jeg ventet et ørlite sekund før jeg strammet opp og kjente sjokket til ørretten forplante seg gjennom stanga og inn i høyrearmen min, før den dro halve fluesnøret mitt oppover elva som et ekspresstog uten bremser. Men jeg var nådeløs. Ti minutter tidligere hadde et dusin ørretter hånflirt av mitt bolde forsøk på tørrfluefiske med døgnflue imitasjon på glattstrømmen. Hevnens time var kommet. Fisken ble landet etter en kortvarig kamp og jeg lo høyt og djevelsk da jeg satt i bjørkeskogen etterpå med en knyttneve-stor stein høyt hevet over hodet mitt. Så drepte jeg den med et velrettet slag mot skallen. Stillingen var 1-1. Jeg la ørretten fra meg i lyngen før jeg vadet forsiktig ut igjen. Vakingen oppstrøms hadde stoppet. Men nedenfor meg vaket det fremdeles noen fisker. Jeg sto dørge stille i vannet mens jeg blinket meg ut en ny fisk. Jeg var som en krokodille som ventet på sebraene ved vannhullet. Plutselig ble jeg var en skygge som kom sigende nedover elva. En ørrett. En stor ørret. På ny frøs jeg fast. Jeg torde ikke røre meg av frykt for å skremme den. Ørretten seg ned og stoppet tre meter fra støvleskaftene mine. Jeg trodde ikke mine egne øyne. Jeg kunne telle prikkene på ryggen til den. Jeg skulle akkurat til å vippe flua forsiktig ut fremfor nesen på den, da den fortsatte vandringen. Hele tida med hodet mot strømmen gled den majestetisk nedover elva, som en skygge, til den var borte. Forsiktig slapp jeg pusten som jeg hadde holdt i nesten to minutter. Nå rettet jeg oppmerksomheten min nedstrøms igjen. Et pent vak brøt overflaten og flua ble lagt ut igjen. Jeg holdt nesten på å rope ”HURRA” av pur glede da den lengste røyeryggen jeg hadde sett i mitt liv, rullet over tørrflua mi. Men istedet for det forventede expresstog utraset, føltes det ut som jeg hadde kroket en middels stor brasme. Jeg sveivet fisken inn på tredve sekunder før jeg grep den avmagrede, gamle røya over nakken. Det var det verste jeg hadde sett. Det så ut som fisken hadde vært på diett de siste to årene eller rett og slett hadde anorexia. Jeg løsnet skånsomt flua fra munnviken før jeg satte den skinnmagre, halvmeterlange fisken varsomt ut igjen. Den skulle få lov til å leve sine siste dager i det rolige partiet av elva, mens den plukket døgnfluene som kom flytende nedover elva.

Hvorfor ikke gjøre det enkelt. I stedet for å privatisere hvorfor ikke gjøre alt innlandsfiske med stang tilgjengelig for alle. Slik som i mesteparten av USA og New Zealand. 20 dollar for statskort så kan du fiske over alt.

Og hva heter denne krabatan da. Kom over den i et vann i Finnmark. Klekka i milliontall. Jeg vedder på at en av dere imitasjonsnerder klarer å knekke den. :biggrin:

Jeg fikk dem i elva . Har ikke så mye å tipse om, bortsett fra fisk sakte og ikke gå i elva uten Olsen krok 8. P.S. Fikk en på 1.3 i går også.

Elva er nå ekstremt lita. Går noe fisk opp på natta. Har selv fått to en på 1.8 og en på 2.4. Men forholdene er ekstremt vanskelig. Nesten ikke drag i elva, og fisken står på bunn og gaper etter oksygen. Hvis jeg var deg ville jeg dratt til en annen elv, hvis du har muligheten. Vent på regnet, da kan det bli moro i Skjoma.